Omsorgsunndragelse og samværssabotasje


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Problemet med foreldre som opptrer egenmektig overfor sine barns rett til kontakt med den andre forelderen, er ikke tilfredsstillende utredet. Kanskje problemet ikke anses som viktig nok, eller som problem overhode. Egenmektighet med barn burde interessere juristene mer.

Ulovlig men straffritt

Straffelovens § 216 hjemler sanksjoner overfor de som unndrar barn omsorg fra sine foreldre. Men bestemmelsen omfatter kun omsorgsunndragelse i forhold til bostedsregimet. Samværsretten er ubeskyttet for både barn og foreldre. Forhold som befinner seg i gråsonen med uklare grenseoppganger mellom foreldreregimenes status, henlegges som regel. De anses som ulovlige, men av myndighetene ikke berettiget til straffeforfølgelse. Dette syn gjelder særlig overfor mødre som tar seg til rette og forhindrer barnas kontakt med fedrene.

Bosted eller samvær

Samværssabotasje er utbredt men lite problematisert. Dels handler det om en grunnleggende systemfeil hvor samværsretten ikke anses viktig nok til å omfatte hjemlet beskyttelse. Dels er dette et politisk spørsmål. Hovedsakelig er lov og rett diskriminerende for de to regimene: hovedomsorgen – også kalt bostedsmyndighet – og samværet. Dette ulikeverdet viser seg som et problem for rettsapparatet når domstolen skal regulere forhold hvor partene juridisk sett står likt ved samlivsbruddet på foreldrekonfliktnivå. Tilegnelse av barn gjennom selvtekt representerer et betydelig tillitsprobem med hensyn til respekt for lov og rett.

Sanksjoner

Straffelovutvalget (NOU 2002:4) berørte så vidt problemstillingen omkring utvidelse av nedslagsfeltet for strl § 216, men kom ikke til at sanskjonering av brudd på samværsretten burde inkluderes. Selv om for barnet det kan være like alvorlig å bli undratt kontakt med samværsforelderen som med bostedsforelderen. Utvalget drøftet ikke konsekvenser av lovløse tilstander. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) har foreslått en mild reaksjon i form av tvangshenting ved første gangs samværssabotasje. Her stopper erkjennelsen. Utvalget tok verken inn over seg skadevirkningene for barnet eller hensynet til respekten for lov og rett.

Mellom juss og politikk

Partiet Venstre har foreslått fengselsstraff for samværssabotasje. Slik hjemmel fins allerede i svensk lovgivning (Brottsbalken kap 7 § 4) som sidestiller egenmektighet med barn uavhengig av foreldreregime – bosted eller samvær. Forslaget er ikke konkretisert ytterligere, men man kan tenke seg at en likeverdstenkning som ikke diskriminerer mellom bosted og samvær kan virke normerende samt forebyggende. Ikke minst for å unngå kjønnspolitisk slagside, kan det være en god ide for myndighetene å innføre likhet for loven, og dermed samtidig eliminere kilde til genererte systemfeil og konfliktskapende foreldreadferd. Hvilke hensyn bør prioriteres? Barnets selvstendige behov for likeverdig kontakt med begge foreldrene? Eller systemets eneforeldertenkning som i praksis favoriserer mor.

Barnebortføring

Egenmektighet over landegrensene blir mer og mer omfattende. Når slike saker blir vanskelige skyldes det ikke bare uenighet om hvor saker og tvistegjenstander hører hjemme, men også at nasjonal lovgivning viser manglende evne og vilje til å sanksjonere tilfeller av omsorgsunndragelse og samværssabotasje. I saker hvor en forelder tar med seg barnet ut av landet, oftest uten juridisk-rettslig avklaring i forkant, får norske myndigheter problemer all den tid man ikke har utviklet fagkunnskap og forvaltningskultur som ivaretar norske foreldre og barns interesser. Haag-konvensjonen ser ikke ut til å fungere. Barnebortføringsloven (inkorporert i norsk lov 1989) har ikke resultert i ryddigere og forutsigbar praksis. Også norske myndigheter setter eksplisitte prosessregler til side når det passer seg.

”den svakeste part”

Norske myndigheter bryr seg lite om norske barn bortført til utlandet, hovedsakelig unndratt omsorg fra sine fedre. Lugano-konvensjonen inkorporert i norsk lov 1993, tillater fremmede stater å justere bidragssatser og vilkår for innkreving av norske fedres påførte bidragsskyld (art 5). Med NAV Utland som torpedosentral uten hensyn til fedrenes inntektsforhold og legalitet forøvrig. Slike absurditeter passerer uten at norske myndigheter løfter en finger for å stanse hva Likestillingsbudet anså som ”indirekte diskriminering”. Presumpsjonen om at kvinner alltid er den svake part sitter langt inne, nasjonalt og internasjonalt. Ved revisjonen av Lugano-konvensjonen (2005) bemerket Likestillingsombudet passivt: ”Den norske stat ved Justisdepartementet så heller ikke ut til å ønske noen endring og dermed heller ikke ta initiativ overfor de andre konvensjonsstatene

Mellom lov og rett

Har den antatt svakeste part alltid en god og rettferdig sak? Hvor holdbar er presumpsjonen om at mor alltid er den svakeste part? Omsorgsunndragelse og samværssabotasje behandles forskjellig fordi de som rammes tilhører forskjellig kjønn. Myndigheter og ombud engasjerer seg aldri når barn mister kontakt med sine norske fedre. Tvangsfullbyrdelse av samvær er nedprioritert. Umulighetskriteriet fungerer som selvoppfyllende profeti. Skapes konflikt gjennom selvtektshandlinger, brukes konflikten som argument for brudd i foreldrekontakt. Slik demoraliserende praksis passerer uten fagkritikk. Mellom barnelov, straffelov, tvangsfullbyrdelseslov, likestillingslov og internasjonale konvensjoner. Mangel på skille mellom mor og barns selvstendige behov forkludrer også hensynet til den svakeste part,

Juss og realiteter

Hva om det var mødre som mistet kontakten med sine barn delvis på grunn av myndighetenes unnfallenhet? Norge er stor ute i verden når det er tale om menneskerettigheter, men har vanskelig for å erkjenne brudd og systemfeil på hjemmebane. Etter at Norge ble dømt i Strasbourg i 04.10.07 forsøkes bagatellisert både rettsvirkning og forståelse av dommen hvor en far fikk medhold for påberopt krenket familieliv etter fradømt samværsrett (EMK art 8). Faren ble gjenstand for substansløse beskyldninger om seksuelle overgrep mot barna. Norsk rett realitetsbehandlet ikke anklagene, men la likevel påstandene til grunn. Asbjørn Strandbakken, leder av Barnelovutvalget, skrev i Tidsskrift for Familierett nr 1 2008 at Strasbourgdommen ikke rammer kritikken av brudd på uskyldspresumpsjonen. Det må han gjerne mene. Ingen usaklige beskyldninger mot norske fedre rammer systemtenkningen. Heller ikke dokumenterbar og systembeskyttet samværssabotasje begått av mødre når inn.

Follow our updates on Twitter and Facebook
Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction