Omsorgsunndragelse og samværssabotasje


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg 

Problemet med foreldre som opptrer egenmektig overfor sine barns rett til kontakt med den andre forelderen, er ikke tilfredsstillende utredet. Kanskje problemet ikke anses som viktig nok, eller som problem overhode. Egenmektighet med barn burde interessere juristene mer.

Ulovlig men straffritt

Straffelovens § 216 hjemler sanksjoner overfor de som unndrar barn omsorg fra sine foreldre. Men bestemmelsen omfatter kun omsorgsunndragelse i forhold til bostedsregimet. Samværsretten er ubeskyttet for både barn og foreldre. Forhold som befinner seg i gråsonen med uklare grenseoppganger mellom foreldreregimenes status, henlegges som regel. De anses som ulovlige, men av myndighetene ikke berettiget til straffeforfølgelse. Dette syn gjelder særlig overfor mødre som tar seg til rette og forhindrer barnas kontakt med fedrene.

Bosted eller samvær

Samværssabotasje er utbredt men lite problematisert. Dels handler det om en grunnleggende systemfeil hvor samværsretten ikke anses viktig nok til å omfatte hjemlet beskyttelse. Dels er dette et politisk spørsmål. Hovedsakelig er lov og rett diskriminerende for de to regimene: hovedomsorgen – også kalt bostedsmyndighet – og samværet. Dette ulikeverdet viser seg som et problem for rettsapparatet når domstolen skal regulere forhold hvor partene juridisk sett står likt ved samlivsbruddet på foreldrekonfliktnivå. Tilegnelse av barn gjennom selvtekt representerer et betydelig tillitsprobem med hensyn til respekt for lov og rett.

Sanksjoner

Straffelovutvalget (NOU 2002:4) berørte så vidt problemstillingen omkring utvidelse av nedslagsfeltet for strl § 216, men kom ikke til at sanskjonering av brudd på samværsretten burde inkluderes. Selv om for barnet det kan være like alvorlig å bli undratt kontakt med samværsforelderen som med bostedsforelderen. Utvalget drøftet ikke konsekvenser av lovløse tilstander. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) har foreslått en mild reaksjon i form av tvangshenting ved første gangs samværssabotasje. Her stopper erkjennelsen. Utvalget tok verken inn over seg skadevirkningene for barnet eller hensynet til respekten for lov og rett.

Mellom juss og politikk

Partiet Venstre har foreslått fengselsstraff for samværssabotasje. Slik hjemmel fins allerede i svensk lovgivning (Brottsbalken kap 7 § 4) som sidestiller egenmektighet med barn uavhengig av foreldreregime – bosted eller samvær. Forslaget er ikke konkretisert ytterligere, men man kan tenke seg at en likeverdstenkning som ikke diskriminerer mellom bosted og samvær kan virke normerende samt forebyggende. Ikke minst for å unngå kjønnspolitisk slagside, kan det være en god ide for myndighetene å innføre likhet for loven, og dermed samtidig eliminere kilde til genererte systemfeil og konfliktskapende foreldreadferd. Hvilke hensyn bør prioriteres? Barnets selvstendige behov for likeverdig kontakt med begge foreldrene? Eller systemets eneforeldertenkning som i praksis favoriserer mor.

Barnebortføring

Egenmektighet over landegrensene blir mer og mer omfattende. Når slike saker blir vanskelige skyldes det ikke bare uenighet om hvor saker og tvistegjenstander hører hjemme, men også at nasjonal lovgivning viser manglende evne og vilje til å sanksjonere tilfeller av omsorgsunndragelse og samværssabotasje. I saker hvor en forelder tar med seg barnet ut av landet, oftest uten juridisk-rettslig avklaring i forkant, får norske myndigheter problemer all den tid man ikke har utviklet fagkunnskap og forvaltningskultur som ivaretar norske foreldre og barns interesser. Haag-konvensjonen ser ikke ut til å fungere. Barnebortføringsloven (inkorporert i norsk lov 1989) har ikke resultert i ryddigere og forutsigbar praksis. Også norske myndigheter setter eksplisitte prosessregler til side når det passer seg.

”den svakeste part”

Norske myndigheter bryr seg lite om norske barn bortført til utlandet, hovedsakelig unndratt omsorg fra sine fedre. Lugano-konvensjonen inkorporert i norsk lov 1993, tillater fremmede stater å justere bidragssatser og vilkår for innkreving av norske fedres påførte bidragsskyld (art 5). Med NAV Utland som torpedosentral uten hensyn til fedrenes inntektsforhold og legalitet forøvrig. Slike absurditeter passerer uten at norske myndigheter løfter en finger for å stanse hva Likestillingsbudet anså som ”indirekte diskriminering”. Presumpsjonen om at kvinner alltid er den svake part sitter langt inne, nasjonalt og internasjonalt. Ved revisjonen av Lugano-konvensjonen (2005) bemerket Likestillingsombudet passivt: ”Den norske stat ved Justisdepartementet så heller ikke ut til å ønske noen endring og dermed heller ikke ta initiativ overfor de andre konvensjonsstatene

Mellom lov og rett

Har den antatt svakeste part alltid en god og rettferdig sak? Hvor holdbar er presumpsjonen om at mor alltid er den svakeste part? Omsorgsunndragelse og samværssabotasje behandles forskjellig fordi de som rammes tilhører forskjellig kjønn. Myndigheter og ombud engasjerer seg aldri når barn mister kontakt med sine norske fedre. Tvangsfullbyrdelse av samvær er nedprioritert. Umulighetskriteriet fungerer som selvoppfyllende profeti. Skapes konflikt gjennom selvtektshandlinger, brukes konflikten som argument for brudd i foreldrekontakt. Slik demoraliserende praksis passerer uten fagkritikk. Mellom barnelov, straffelov, tvangsfullbyrdelseslov, likestillingslov og internasjonale konvensjoner. Mangel på skille mellom mor og barns selvstendige behov forkludrer også hensynet til den svakeste part,

Juss og realiteter

Hva om det var mødre som mistet kontakten med sine barn delvis på grunn av myndighetenes unnfallenhet? Norge er stor ute i verden når det er tale om menneskerettigheter, men har vanskelig for å erkjenne brudd og systemfeil på hjemmebane. Etter at Norge ble dømt i Strasbourg i 04.10.07 forsøkes bagatellisert både rettsvirkning og forståelse av dommen hvor en far fikk medhold for påberopt krenket familieliv etter fradømt samværsrett (EMK art 8). Faren ble gjenstand for substansløse beskyldninger om seksuelle overgrep mot barna. Norsk rett realitetsbehandlet ikke anklagene, men la likevel påstandene til grunn. Asbjørn Strandbakken, leder av Barnelovutvalget, skrev i Tidsskrift for Familierett nr 1 2008 at Strasbourgdommen ikke rammer kritikken av brudd på uskyldspresumpsjonen. Det må han gjerne mene. Ingen usaklige beskyldninger mot norske fedre rammer systemtenkningen. Heller ikke dokumenterbar og systembeskyttet samværssabotasje begått av mødre når inn.

Follow our updates on Twitter and Facebook
Join the Facebook Group: International Parental Child Abduction

One thought on “Omsorgsunndragelse og samværssabotasje

  1. Norway does not care about the real issues when it comes to custody cases, child abduction and retention. The system fails to recognise depriving a child of one parent is child abuse whilst retaining the view that the nation are the best race to bring up children. Where does this backward view come from? The mere thought of it shows clearly just how far behind Norway actually are in their views on children and how life should be. Norway is not a better country than any other is this respect and all parents who love their children will fight for them and to have a right to respect of family life with them, to bring them up as they see fit as a parent. That’s the law and when there is a court order, that law should be even stronger. Norway needs to buck up and move into reality and start punishing the selfish uncaring parents who abduct, retain or prevent access to the other parent, whether its a Mother or Father, Norwegian or other. Children are helpless in these situations, scared and emotionally used without knowing, emotionally strained and in fear of showing love for the absent parent, whilst the abductor creates a vision for them that only he/she sees in their own head. Its child abuse at all levels. We see often that Norway goes out of its way to bring Norwegian kids home or it rewards the abductor who takes children overseas, paying child maintenance. Its no incentive to return or punish. There is furthermore no consistency in the courts even though it sets precedents in the Supreme court. The system is abysmally flawed and very biased. Having been in the Courts at all levels, not once have i been remotely confident. Talk about laws and the Hague Convention etc, all used in the wrong context or incorrect statements, which is a worrying thought. Furthermore, I agree that Norway changes the laws to suit itself whenever and wherever, showing constant lack of respect for laws of its own and other countries, including other countries courts. Storberget however and his Justice Department, preach constantly that Norway and its laws and court orders should be respected and vow to make this happen. Its contradictory and inconsistent policies are rife, and when is someone in Norway who is supposed to run this system going to realise that child abductors are selfish manipulators, emotional blackmailers, and not fit to look after their children or bring them up, and they certainly should not be rewarded in any way. If a parent shows such tendencies, it should be very clear to any court that it is not in the best interest of any child to live with such a parent.Im sorry, but a parent who abducts is NOT acting in the best interests of their child, child abductors do not qualify for this view. Its about time the Courts took notice!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s